Innledning til stiftelsens kommentarer
Ikke én av mediehusenes rapporter for 2020 unngår fremhevelse av korona-pandemien som årets definerende sak. Noe annet ville da også ha vært utenkelig. Og da handler det ikke bare om selve saksfeltet – altså dekningen av viruset, smitten og sykdommen – men også om hvordan covid-19 har påvirket arbeidet i redaksjonene, arbeidet med kilder og publikum, økonomien og formen på selve det journalistiske produkt.
Samtidig minner rapportene oss om en verden som går videre side om side med covid-19: kommunereform, lokal infrastruktur, kultur og åndsliv, oppvekst, arbeidsliv, alderdom, seksuelle og andre overgrep, ulykker, dødsfall og lokale og regionale konflikter. For at slike saker skal få sin rette og gode behandling midt i pandemiens tid, er lokalavisenes innsats rett og slett uunnværlig.
Stiftelsens oppgave er å sikre at Polaris’ publisistiske plattform blir ivaretatt. Det handler ikke minst om etikken og om den journalistiske kvaliteten og uavhengigheten. Det er ikke Stiftelsens oppgave å blande seg borti hva mediehusene gjør, eller å gi instruksjoner om det redaksjonelle og journalistiske produktet. Men forhåpentlig kan Stiftelsen komme med påminnelser, ideer, vinklinger og tanker av nytte for det redaksjonelle og kollegiale arbeidet i mediehusene.
Stiftelsens kommentarer i årsrapporten har imidlertid enda en funksjon: De skal være uttrykk for en takk for masse nedlagt arbeid i redaksjonene i året som gikk, og en takk for ærlig vilje til refleksjon, selvros og selvkritikk. Våre spørsmål denne gang har avstedkommet solid gjennomtenkning av hva det vil si å tenke nytt og ivareta høye etiske standarder i en ekstraordinær situasjon. Vi håper derfor redaktørene og redaksjonene ikke bare vil lese sin egen rapport, men også hente innspill og inspirasjon fra andre.
På grunn av en fratredelse i styret, samt en styreutvidelse som effektueres først i disse dager, er det i år tre snarere enn flere essays i Stiftelsens rapport. Vi tre som har skrevet essayene, håper uansett at vi har klart å berøre spørsmål av betydning, og at redaksjonene vil se at vi har latt oss inspirere av rapportene som er skrevet – fra de minste til de største mediehus. Nettopp spennet i Polaris-familien, geografisk, i størrelse og på annet vis, gjør dette arbeidet så spennende.
Og så takker vi samtidig Kine Hellebust for mangeårig og solid innsats i styret før sin fratredelse ved årsskiftet.
De tre essayene står for den enkelte forfatters regning, men uttrykker spørsmål som hele Stiftelsens styre er opptatt av.
15. mars 2021
Henrik Syse, leder for stiftelsesstyret
Korona, kommentarer og kjærleik
Av Gry Cecilie Sydhagen
Først av alt: Gratulerer med imponerende resultat til alle ansatte i Polaris i 2020. Det er gledelig å se utviklingen, og at lønnsomheten er på rett vei tross pandemien. Det er også spennende å se at Schibsteds medieplattform skal tas i bruk av alle mediehusene. Vi gleder oss til fortsettelsen.
Ja, vi er lei av korona, men vi kommer ikke utenom å se tilbake på fjorårets pressedekning av pandemien. Det startet så skremmende med et virus fra Kina som var kommet til Europa og til Norge, og der sto vi plutselig overfor noe menneskeheten alltid har fryktet – og gjentatte ganger har opplevd. Likevel virket det så fjernt. Det surrealistiske og fjerne ble realistisk og nært.
Pandemi og informasjon hører sammen. Vi kan tenke oss 100 år tilbake i tid. Da måtte denne type dramatiske nyheter formidles gjennom langt færre kanaler. I dag formidles stoffet gjennom et utall aviser, radio- og tv-kanaler en rekke sosiale og andre digitale medier. Lokalavisene skal formidle til sin lokalbefolkning den mest mulig korrekte informasjon, om null smitte, litt smitte eller større utbrudd.
Mange opplevde nok at mediene ble mikrofonstativ for myndighetene i denne dramatiske situasjonen, men etter hvert ble forholdet mer balansert, og vi fikk også se flere kritiske spørsmål. Det er journalistens oppgave å stille de vanskelige spørsmålene. Kanskje kan vi våge å etterlyse enda mer kritiske spørsmål fra lokalavisene. De skal ikke bare være hjelpsomme med formidlingen fra – eller mot – en allerede presset smittevernlege, selv om den formidlingen og ikke minst selve informasjonen er viktig.
Først var korona noe som skapte frykt og var skremmende. Det ble panikkhandling i butikkene, tomt for dopapir og en atmosfære blant folk som en vanskelig kan beskrive. Var mediene med på å hausse opp denne skremmende følelsen? Vi sitter ikke med fasitsvarene, men vi minnes her om balansen mellom en presse som informerer og stiller de kritiske spørsmålene på den ene siden, og en presse som ikke hausser opp saker og skaper overdreven frykt på den andre.
Det er liten tvil om at koronadekningen generelt har gått på bekostning av andre artikler og annen nyhetsformidling, som det i mer normale tider vil ha vært forventet at man skulle konsentrere seg om. Kulturlivet har vært særlig hardt rammet, og det har vært få eller ingen arrangementer å skrive om. Midt oppi dette måtte mediehusene tenke nytt og utvikle seg. Mange mediehus rapporterer om at da de i første fase hadde hjemmekontor, så mistet en noe av denne samhandlingen med hverandre – ja, selve drodlingen og ideutviklingen. Samtidig har fornyelse definitivt presset seg frem, og det er imponerende å se hvordan mediehusene har klart å utvikle seg gjennom en vanskelig tid.
Kommentarfeltene
Mange nye ord dukket opp i 2020. Koronaskam var ett av dem. Det ble skamfullt å være på hytta, skamfullt å være smittet, skamfullt ikke å overholde regler. Dermed fikk vi vårt eget koronapoliti – naboen. Og naboen fikk ofte fritt spillerom i kommentarfelt og fikk ytre skam mot sambygdingen. I lokalaviser i områder med lavt smitteutbrudd har nok ikke dette vært utbredt, men i større mediehus og i områder med mer smitte har dette vært en utfordring. Manglende overholdelse av restriksjonene har gjort at enkelte kommentarfelt har eksplodert. Her ligger det flere etiske utfordringer for lokalavisene. For eksempel kan dårlig omdømme på grunn av manglende smitteberedskap være kostbart for lokale institusjoner. Hvordan omtaler man slikt på en god og korrekt måte, og ikke minst: hvordan modererer man i kommentarfeltene?
Stiftelsen har spurt spesielt om kommentarfeltene og behandlingen av disse. Det registreres at mange mediehus opplever større mestring enn for noen år siden, og at modereringen fungerer bra hos de fleste, dette tross tiden slik moderering kan ta i en ellers presset hverdag. Ved å benytte Schibsteds medieplattform vil man ha tilgang på verktøy for direkterapporteringer på leserkommentarer. Dette kan være nyttig for mediehusene fremover.
En fare ved kommentarfeltene, ikke minst innenfor nyhetssaker, er at en raskt kan tro at et kommentarfelt med mye kritisk innhold er et talerør for en hel befolkning. Og vi vet jo at det skrevne ord har makt. Jeg har flere ganger latt meg overraske over at mediehus, politikere eller kjendiser har endret sitt standpunkt etter kommentarer i et kommentarfelt; ja, de har både bedt om unnskyldning og lagt seg flate. Flesteparten av vår befolkning kommenterer imidlertid ikke på innlegg, og det er det viktig å huske når det stormer som verst.
Generelt må vi håpe på en bevegelse i retning økt folkeskikk og en samfunnsdebatt som holder seg på et realt og saklig nivå. Nett-troll vil alltid finnes, de liker å provosere, og det vil alltid finnes noen som lar seg provosere. Men vi må ikke la nett-trollene dominere.
Lokalavisens kommentarfelt er viktige. For hvor ellers skal man effektivt og i samtid kunne diskutere lokale saker? Lokalavisens oppgaver er også å legge til rette for god debatt. Men kommentarfeltene byr også på utfordringer. En del steder ser man dessuten en synkende trend hva angår engasjement i lokale kommentarfelt, kanskje av frykt for ens omdømme.
– Vi tror kommentarfeltene representerer en utvidelse av demokratiet. Men debatten er som en gressplen. Hvis du aldri steller den, så blir den overtatt av ugress.
- Bernt Olufsen, 2016
Korona: Gratis eller pluss-sak?
Koronastoffet bør være gratis og ikke bak betalingsmur ("pluss-sak"), mener mange i kommentarfeltene. Kriseinformasjonen må nå ut til flest mulig. Da mediehusene opplevde nesten over natten at annonseinntektene forsvant, måtte en imidlertid få inntektene sine fra en plass. Når en mister annonseinntekter, sier det seg selv at viktig og ettertraktet innhold også må omgjøres til pluss-saker. Vi ønsker ikke et Norge uten lokalaviser når pandemien er over. Vi ser heldigvis at dette forsvares mer og mer av leserne. Det er i det hele tatt godt å se at holdningen til pluss-saker er endret i forhold til for bare noen år tilbake. Man betaler for en papiravis, så hvorfor skal da journalistikken være gratis når den kommer i digital form?
Mange steder har en opplevd at flere har tegnet digitale abonnement. Det har vært mye forvirrende informasjon om pandemien, og da er det godt å se at leserne har trukket mot lokalavisene i digital form for å få ytterligere og oppklarende informasjon. Dette er et tegn på økt tillit til mediene, og det representerer en viktig, positiv utvikling i en verden der vi sliter med falske nyheter. De fleste mediehus rapporterer imidlertid, som nevnt ovenfor, om annonsenedgang umiddelbart etter at Norge stengte ned. Vi må håpe på mer positive tall når verden er tilbake i balanse.
Kjærligheten – og de vanskelige sakene
Jeg har nå sittet over 10 år i stiftelsen, og jeg ser en stor fremgang og en fenomenal utvikling. Min forkjærlighet for lokalavisene som jeg følger på Nordvestlandet, er sterk. Jeg har lest alle årsrapportene og lest mange artikler, også fra andre mediehus. Det er mye godt innhold som ideelt sett burde ha vært delt mellom mediehusene.
I år drar jeg fram Sunnmørspostens serie «Dødelig mørke». Denne omhandler det krevende og viktige temaet selvmord. Vi befinner oss i et område der det har vært mange selvmord blant unge de siste to-tre årene. Her er det viktig med åpenhet og belysning. Sunnmørsposten har tatt sitt samfunnsansvar på alvor og klart å produsere flere gode artikler om et ømtålig tema. Det å få noen til å snakke, være varsom med omtale, ikke gi for mye informasjon som kan gi smitteeffekt, og snakke med pårørende i vanskelige situasjoner er alt sammen utfordrende. All ære til Sunnmørsposten for denne serien – og all ære til dem som ønsket å medvirke.
Økt nyhetsforbruk og økt tillit
Av Svein Brurås
Mye tyder på at de redaktørstyrte medienes posisjon er blitt styrket under koronakrisen. Ikke bare så vi i 2020 en betydelig økning i nyhetsforbruket, men ifølge flere undersøkelser har også tilliten til nyhetsmediene økt.
Årsrapportene fra Polaris-avisene bekrefter disse positive tendensene. Mange av rapportene peker på en bemerkelsesverdig trafikkvekst i løpet av 2020. – Da landet ble nedstengt i begynnelsen av mars, eksploderte interessen for vårt innhold, skriver en redaktør. – Informasjonsbehovet var enormt, skriver en annen. – Rekordtrafikk, melder en tredje.
Tre studier peker alle i samme retning
I en rapport som Medietilsynet publiserte i januar 2021, går det fram at andelen av befolkningen som oppgir betalt nettavis blant sine viktigste nyhetskilder har økt betydelig det siste året. Samtidig faller andelen som oppgir sosiale medier blant sine viktigste nyhetskilder. Medietilsynets rapport konkluderer med at de redaktørstyrte journalistiske medienes har styrket sin stilling i befolkningen.
En annen undersøkelse som dosent Erik Wilberg ved BI har gjennomført, bekrefter at nyhetsmediene nyter stor tillit. Om lag 70 prosent av de spurte oppgir at de har stor eller svært stor tillit til norske nyhetsmediers dekning av koronakrisen. Denne undersøkelsen viser også at forbruket av lokale digitale nyheter har økt sterkt det siste året, mens sosiale medier som nyhetskilde scorer noe lavere enn før. Et annen interessant funn er at flere enn før er villig til å betale for digitalt avisabonnement, hvilket Gry Cecilie Sydhagen omtaler i sitt essay.
En tredje undersøkelse som Nordiske Mediedager publiserte i desember, viser at 94 prosent av alle nordmenn sier de har brukt nyhetsmediene for å bli informert om koronakrisen, mens 58 prosent sier de har brukt myndighetenes informasjonssider. Også denne undersøkelsen viser at folk har stor tillit til at mediene formidler korrekt informasjon.
Gode nyheter altså, om tilliten til de redaktørstyrte mediene. Men la oss ikke tro at dette skyldes at nyhetsmediene plutselig er blitt så flinke. Mediebruken i 2020 har sammenheng med trusselen fra covid-19. Forklaringen på det økende nyhetsforbruket ligger i journalistikkens status som leverandør av uavhengig og kvalitetssikret informasjon.
Myndighetenes informasjonsapparat er både nødvendig og viktig, men mangler den kritiske distansen til beslutningstakerne. Sosiale medier har mange sterke sider, men mangler som vi vet både faktakontrollen og kildekritikken som kjennetegner den profesjonelle journalistikken. De redaktørstyrte mediene har nok en gang vist seg å være grunnmuren i den informasjonsflyten som demokratiet hviler på.
Dessuten er de fortsatt i stor grad en fellesarena, både nasjonalt og lokalt, i en tid da mediebruken ellers fragmenteres og valgmulighetene er større enn noen gang.
Mer enn referatjournalistikk, takk
Et av spørsmålene som Stiftelsen stilte til redaksjonene i år, lyder slik:
Produksjonspress og idéutvikling: Er det tid til å utvikle egne journalistiske prosjekter, eller må dere bare løpe for å oppfylle alle forventningene fra omgivelsene?
Noen vil kanskje tenke at dette ikke har vært det rette året for å utvikle nye journalistiske prosjekter, siden redaksjonene har hatt mer enn nok med den løpende dekningen av korona-panpidemien. På den annen side: Mye av det avisene vanligvis dekker – kulturlivet, lokal idrettsaktivitet og organisasjonslivet for øvrig – har blitt satt på vent. Og uansett om det er pandemi eller ikke: Lokalavisene står hele tiden i fare for å falle ned i et spor der de bruker all tid på å rekke over flest mulig lokale arrangementer, rett og slett fordi arrangører og deltakere forventer det: de ønsker «å komme i avisa», de ønsker å være synlige i lokalsamfunnet, og mediedekning oppfattes som en anerkjennelse av det de holder på med.
Selvsagt må man imøtekomme slike ønsker så langt man kan, men det er viktig at en lokal avisredaksjon ikke lar seg sluke helt av den type forventninger. En profesjonell redaksjon med journalistiske ambisjoner sørger også for å utvikle egne prosjekter og ideer, gjøre egne undersøkelser, finne nye vinklinger og perspektiver på aktuelle saker, se på de mer langsiktige utviklingstrekkene i lokalsamfunnet, gjøre sammenligninger med andre kommuner, og komme opp med kreative og overraskende saker. Dette handler om å lage saker som folk i utgangspunktet ikke forventer, saker som overrasker, og som tar i bruk hele bredden av journalistiske redskaper og metoder.
Slike egenutviklede prosjekter vil sannsynligvis handle om de samme temaene som avisen vanligvis dekker. Men de vil kanskje bygge på andre kilder, kanskje flere skriftlige eller databaserte kilder, og de vil løfte journalistikken fra de referatbaserte og kildestyrte sakene til mer selvstendige og ambisiøse oppslag.
For all del, mange gjør dette allerede. Offentlige postjournaler og Kostra-basen er eksempler på kilderessurser som lenge har gitt godt stoff til mange lokalaviser. Men undersøkende prosjekter kan i dag innebære nye former for datasøk og sammenstilling av opplysninger fra databaser og datastrømmer. Her ligger et journalistisk kildeunivers med uante muligheter. Det er dette Fosna-Folket er inne på når de i sin årsrapport skriver:
For å styrke oss i næringslivsdekningen, har vi i flere saker benyttet oss av enkle datajournalistiske metoder, ved å krysse flere datasett. Vi brukte regnskapsdata over alle bedriftene på Fosen til å dra ut tall både fra Nav og Skatteetaten i forbindelse med flere koronastøtteordninger. Ved å krysse skattetall og regnskapsdata, kunne vi også vise frem bransjevise oversikter over inntektene til lederne i de største bedriftene på Fosen.
Det kan nok være både tid- og ressurskrevende å gå utenom det faste sporet og lage saker basert på datainnsamling og egne analyser. Men også her kan avisene ha stor nytte av samarbeid med andre redaksjoner. Mange av årsrapportene forteller om redaksjonelle samarbeidsprosjekter som allerede finnes innenfor Polaris-familien, og de omtales i positive ordelag. Lokalaviser kan ha mye å vinne på å utvikle dette videre, ikke minst med tanke på research- og produksjonssamarbeid på større journalistiske prosjekter og felles utnyttelse av «big data» til lokaljournalistiske formål.
«Vi har ikke vært i PFU»
Under tittelen «Etikk» skriver mange redaktører én setning, og den lyder omtrent slik: - Vi har ikke blitt innklaget til PFU dette året.
Skal man være litt vrangvillig, kan dette tolkes i den retning at etikken, ja, den er på plass, den har vi kontroll på. Men eventuelle PFU-fellelser kan ikke være den eneste målestokken på den presseetiske tilstanden i redaksjonen. Null PFU-klager kan også bety at man stort sett holder på med ufarlige og snille saker, og unngår de mer krevende og utfordrende sakene.
Men mange av årsrapportene viser også at presseetiske problemstillinger faktisk blir diskutert i redaksjonene. Det kan for eksempel være spørsmål knyttet til temabilag og uryddige samarbeidsprosjekter med eksterne aktører (Sunnhordland), spørsmålet om identifisering i krim-saker (Åndalsnes Avis), andre vanskelige avveininger i dekningen av rettssaker (Dølen), samtidig imøtegåelse (Møre-Nytt), personvernet vs. informasjonsoppgaven i korona-saker (Romsdals Budstikke) og omtale av selvmord og selvmordsforsøk (Sunnmørsposten)
Høy journalistisk kvalitet innebærer at man våger å gå inn i saker som kan være presseetiske krevende. Etikk handler ikke bare om å være forsiktig og tilbakeholden, noen ganger handler det også om å være dristig og pågående. Ikke minst handler det om å skape en kultur for presseetisk refleksjon og våkenhet i redaksjonen, slik at man ser de etiske utfordringene når de dukker opp.
Presseetisk våkenhet og refleksjon
Av Henrik Syse
Overskriften over de følgende linjene er hentet fra siste setning i Svein Brurås' essay. Han påpeker at etikk er mer enn å være forsiktig. Noen ganger er det etisk rette å være dristig og utfordrende. Viktigst er det at den journalistiske virksomheten er tuftet på en atmosfære preget av konstant våkenhet, refleksjon og debatt om presseetikken.
PFU-ordningen er med på å gjøre Norge til et land der den presseetiske refleksjon alt i alt har gode kår, rett og slett fordi man så ofte minnes om presseetikkens innhold gjennom PFUs saker og uttalelser, samt omtalen av disse. Men det er verdt å spørre om hva presseetisk refleksjon betyr i praksis. Jeg vil, med mediehusenes spennende og perspektivrike rapporter i bakhodet prøve meg på tre teser om slik refleksjon.
Grip muligheten!
Rapportene fra mediehusene, fra syd til nord, illustrerer på godt vis en av presseetikkens pilarer: Benytt det som skjer til å reflektere og skape forbedring i yrkesetikken. Fra identifisering av smittesyndere til formidling av alternative, omstridte synspunkter har det massive medietrykket som covid-19 har representert, gitt avisene etiske dilemmaer på løpende bånd. Disse har man taklet, stort sett på godt vis, men også noen ganger på en måte som har gitt anledning til nyttig selvkritikk.
Spørsmålet er om vi også tar oss tid til den dypere refleksjon over journalistikkens rolle og karakter som slike situasjoner innbyr til. Det krever ikke minst en evne til å tenke prinsipielt og overgripende om svært konkrete og ofte følelsesladde saker. Det prinsipielle og overgripende skal riktignok ikke komme i veien for det konkrete og den faktiske konteksten. Men mange av de mest grunnleggende sidene ved pressens virksomhet settes på spissen når det koker, og ikke minst når det man skriver om, berører så mange, ja, i praksis hele samfunnet, slik som tilfellet har vært med covid-19. Kildekritikk og kildevern, saklighet og omtanke, imøtegåelse og tilsvar, hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse: alle disse pilarene i presseetikken aktualiseres i korona-krisens tid.
Pave Frans uttalte klokt høsten 2020: "Man kommer ikke ut av en krise akkurat slik man før var. Og pandemien er en krise. Vi kommer ut av en krise som enten bedre eller dårligere mennesker enn vi var før. Det er opptil oss å velge."
Kan vi gripe muligheten til å bli bedre journalister og mediehus i kjølvannet av korona-pandemien?
Ta ansvar!
Som filosof med etikk som et av mine hovedfelter, blir jeg ofte spurt om hvorvidt noen mennesker – kall dem gjerne etikere – besitter en spesialkompetanse i moral og etikk. Mitt svar er i all hovedsak nei.
Riktignok er det mye nytte i å kunne organisere argumenter, i å kunne formulere gode spørsmål og i å kjenne etikkens historie. Filosofer og andre med kompetanse i etisk tenkning kan forhåpentlig gi verdifulle bidrag til velorganiserte debatter, og kan løfte frem muligheter andre kanskje ikke har tenkt på.
Men likevel: den praktiske klokskap har vi alle i oppgave å dyrke og å utvikle. Og det er ytterst relevant for presseetikken.
I et redaktørstyrt medium sitter den ansvarlige redaktør med et særlig ansvar. Men det betyr ikke at det er hun eller han som er nærmest de etiske dilemmaene eller som kan gi de beste råd eller formulere den beste lærdom. Oftest er det i de helt konkrete situasjoner, der sårbarhet og uforutsigbarhet preger omstendighetene, at vi kan hente de beste lærdommer. Den unge nattevakten på et krevende oppdrag, intervjuet med den som aldri noen gang har vært i avisen, kontroversene rundt det som ble skrevet og det som ikke ble skrevet – alt handler om en skvis som den enkelte journalist jevnlig havner i, og som skal takles på et vis som lever opp til presseetikkens høyeste idealer.
Vi har et felles ansvar for å hente ut lærdommer av slike situasjoner. Men da har vi også et ansvar for å dele – og ikke minst et ansvar for å lytte til hverandre. (For de fleste er dessverre mye lettere å dele med andre enn det er å lytte.) De redaksjonelle rapportene fra Polaris' mediehus er et solid lærestykke i nettopp dette. Flere av mediehusene går der fortjenstfullt i dybden på diskusjoner og problemer de har møtt. I jo større grad disse fortellingene er preget av dem som har stått diskusjonene og problemene nærmest, desto nyttigere og mer troverdige er de.
Fortelle, dele, lytte, være kollegiale: alt dette har vi et både individuelt og kollektivt ansvar for. Kanskje det å lese rapporten fra et Polaris-mediehus et helt annet sted i landet, og diskutere deres dilemmaer og utfordringer, kan være en god start?
Vis frem etikken utad!
En ærlig avis er en troverdig avis. God etikk handler ofte om ærlighet, innsyn, selvkritikk og åpenhet.
Vi kjenner alle nødvendigheten av å offentliggjøre åpenbare interessekonflikter – og gjøre noe med dem. For en leser øker det troverdigheten når mediehusets bevissthet rundt hvem som skrive hva, og konsekvensene man tar av det, faktisk synliggjøres. Det kan tjene som et godt eksempel på en etisk dialog med ens publikum.
Mediehusets egen fokusering på sterk etikk og god dialog kan forhåpentlig også smitte over på publikum. I beste fall etableres det en tone der også leserne som vil bidra gjennom leserbrevspalter eller kommentarfelt, påvirkes av den tonen. Det gjør inntrykk på meg som leser av årsrapportene når jeg leser om redaksjoner som har hatt solide diskusjoner om f.eks. dekningen av en dramatisk ulykke, og som både underveis og i etterkant på rolig vis har involvert dem saken først og fremst gjelder, i overlegningene. En takk til redaksjonene som har gitt oss innblikk i disse interne diskusjonene. Spre dem videre!
Klikk – og flere klikk …
Jeg nevnte dekningen av dramatiske ulykker. Med det minnes vi også om en av den moderne journalistikks største problemer, etter min mening. Der en i hovedsak abonnementsbasert papiravis ikke trenger å spisse overskrifter og ingresser utover det sakssvarende for å bevare sine lesere, inviterer klikkbehovet i digitale medier til skandale- eller konfliktpregede overskrifter og vinklinger. En liten uenighet blir stadig lettere til "en stor krangel". En litt kritisk bok- eller filmanmeldelse blir spisset med ordet "elendig". Løsrevne og uviktige sitater, gjerne med kraftuttrykk iblandet, blir til overskrift eller hovedinnfallsvinkel.
Lokalavisene er heldigvis ikke kommet like langt på denne vei som noen av de store, riksdekkende mediene, særlig de som har sitt utspring i avisene vi i sin tid kalte de tabloide. Samtidig som spissing av titler, god underholdning og fremvisning av konflikter kan ha sine gode pressefaglige begrunnelser, er faren stor for dels en trivialisering og dels en brutalisering av nyhetsdekningen.
Jeg håper at redaksjonenes presseetiske overveielser, og en fremvisning av disse for publikum, kan være en ordentlig motvekt mot nettopp denne utviklingen. Og da er de årlige rapportene fra Polaris-redaksjonene, og deres svar på stiftelsens spørsmål, et utmerket utgangspunkt for en utvikling i riktig og bærekraftig retning.